Å leve med sykdom.

Dette er et innlegg jeg har hatt lyst til å skrive lenge, og som tittelen antyder, handler om sykdom og allergi. Jeg vil fortelle litt om hva jeg har slitt meg gjennom fra barndom av og til voksen alder.

Jeg ble født i slutten av februar, 1992. Ei lita tulle med en klæsj blondt hår, klar til å ta verden med storm. Det er vel det man sier. Men allerede fra småbarnsalder av hadde jeg diverse problemer.

Som liten hadde jeg blant annet atopisk eksem og astma. I tillegg hadde jeg all verdens mat-allergier,og jeg var så og si allergisk mot alt som grodde ute i naturen. Dette gjorde barndommen min noe krevende, ved at jeg bl a. alltid kom i bursdager med egen kake, og jeg var aldri særlig god i gym på skolen.

Allikevel finnes det positive sider ved en sak. F.eks. var det flere av de andre barna likte kaken min, så oppskriften ble sendt rundt og til slutt ble det slutt på å ta med egen kake: min ble nesten alltid servert i bursdager. Og av alle disse allergiene er det bare noen få som har fulgt meg opp til voksenalderen. Idag er hovedallergiene mine egg og pollen, men jeg kan spise bakst med egg og ute er det for det meste gress og bjørk som gjør livet litt surt i vår/sommer perioden. Men med litt allergi-medisiner klarer jeg meg godt.

Lite å si om den atopiske eksemen. Jeg vokste den av meg, om man kan si det slik, men som mange andre sliter jeg i dag med håndeksem. Jeg får veldig tørre hender i vinterperioden og må bruke fuktighetskrem flere ganger om dager, bare for at hendene ikke skal sprekke opp pga. tørrheten. Det klør tidvis og er noe irriterende, men jeg er vant med å ikke dra hjemmefra uten håndkrem. Denne vinteren har jeg i hovedsak slitt med tørrhet på én finger, som bare nekter å ta til seg fuktighet uansett hvor mye fuktighetskrem jeg bruker. Men jeg er tålmodig og venter flittig på varmere vær.

Tilbake til astmaen. Den gjorde meg kortpustet og gjorde at jeg hang litt etter vennene mine når jeg gjorde fysiske aktiviteter. Takk gudene for at mamma ikke lot dette stoppe meg, hun lot meg nemlig turne. Det lille jeg husker fra denne perioden er hvor gøy det var å kunne gjøre noe med vennene mine, selv om jeg fort ble sliten. I ettertid har jeg hørt hvordan andre foreldre syntes det var sprøtt at mamma lot meg holde på, jeg som hadde problemer med pusten! Men det gikk helt fint, og plutselig hadde jeg ikke behov for saltvanns-apparaten mitt lenger. Idag lever jeg et astma-fritt liv, men jeg har fortsatt problemer med pusten når jeg gjør aktiviteter, og jeg må jobbe mer for å bygge opp kondisen enn "normale" folk.

Med unntak av disse har jeg hatt flere store forkjølelser og kyssesyken, rett og slett fordi at immunforsvaret mitt ikke er like sterkt som andres. Allikevel klarte jeg meg overraskende bra helt til juletider 2012. Da begynte jeg å få problemer når jeg gikk på do, hvor det ofte dukket opp blod i avføring. I begynnelsen trodde jeg at dette var en rift eller hemoroider, hvorpå ingen er særlig morsomme, men det finnes da lette behandlingsmåter. Tok en tur til fastlege som også trodde at dette var hemoroider, men etter tre måneder uten slutt på blødningene ble hun litt urolig. Vi har tarmsykdommer i familien, henholdsvis chrons sykdom og ulceriøs kolitt, noe som førte til at jeg raskt ble kalt inn til Ahus. Hvor jeg måtte ta en koloskopi. For de som er så heldige å ikke vet hva dette er, basically: man tar et langt rør av noe slag gjennom tarmene for å se etter sykdom. Personlig syntes jeg ikke det var veldig vondt, men jeg fikk jo morfin, som gjorde meg ekstremt lykkelig resten av dagen. Koloskopien fastslo at jeg har noe som kalles ulceriøs proktitt. Det er en liten variant av ulceriøs kolitt, som tilsier ta jeg har en betennelse i endetarmen. Denne sykdommen er kronisk. Det betyr at jeg sannsynligvis kommer til å slite med den livet ut og må foreta meg det meste jeg kan for at den ikke skal utvikle seg og angripe hele tarmsystemet mitt. Jeg vet ikke med deg, men det høres ikke veldig kult ut. Så her sitter jeg, ett år etter den diagnosen. Med allergi og eksem til å holde den med selskap.

Men det går egentlig fint. Selv om disse tingene irriterer meg grenseløst, så har ikke jeg det så ille. Ja, jeg har en kronisk sykdom, men jeg slapp "billig" unna. Jeg skal snart til Ahus igjen, for å sjekke at alt er som det skal og at sykdommen ikke har utviklet seg. Jeg trapper opp med allergi-medisiner og øyedråper i forkant av at våren snart er her. Jeg drar ikke hjemmefra uten håndkrem. Men jeg klarer meg. Jeg føler personlig at jeg ikke kan klage, for mange har det verre enn meg. Jeg har selv opplevd at noen av mine venner og bekjente på samme alder har gått gjennom vanskelige sykdommer og skumle diagnoser. Jeg har flere venner med kroniske sykdommer. Og jeg er så stolt av dem, for de er så positive og inspirerende. Så istedet for å ha en negativ holdning til problemene mine har jeg bestemt meg for å være positiv. So what at jeg går på medisiner hver dag. Det blir en vanesak etter en måneds tid, så man tenker ikke så mye over det. So what at øynene mine klør om når jeg er ute om sommeren, da kan jeg sette meg inn i skyggen og nyte en god bok.

Så til alle dere som har verre problemer enn meg: dette går fint! For dere andre: dette går fint! Smil til verden, for før eller senere smiler den tilbake. Ting kunne vært verre! Og jeg er stolt av deg!