Wow, bare 7 små dager igjen. Tiden flyr. Følelsene mine er for øyeblikket en berg-og dalbane.

Det er de fantastiske gode følelsene. Endelig får jeg se igjen familie og venner, katta og xboxen. Norsk mat, drikke vann fra krana og en vaskemaskin som faktisk vasker klærne du slenger i den. Normale eksamener, istedet for to uker med 4 skriveeksamener, 3 forskningsrapporter (6, 15 og 10 sider) og en muntlig eksamen. Å kunne bruke mobilen som noe annet enn spillmaskin, kamera, vekkerklokke og klokke. Sove i egen seng. Ikke bo i en leilighet med 5 andre jenter, blir sannsynligvis aldri kollektiv på meg. Sjansen til å få med seg en hel City-kamp, fordi det ikke er 8 timer tids-forskjell mellom England og Norge.

Så er det de mindre gode følelsene. Som at jeg forlater en haug med nye, internasjonale venner. Som det ikke er like lett å møte igjen. Restauranter på hvert hjørne, med stor middag til under 50 kr. Det samme gjelder skolekantina, den er fantastisk. T-skjorte fantastisk fin-vær ut til oktober, ble ikke ordentlig kaldt før slutten av november. Billig alkohol, sitte i parken å se på de rare, fulle menneskene. Restauranter som er nattåpne, så de kan sitte og spise, slappe av til t-banen åpner igjen. Eventuelt ta en billig taxi hjem.

Og så er det mellomtingene. Som når gamle damer stopper meg på t-banen og forteller meg at jeg er pen. Og tar på håret mitt. Og snakker koreansk, så jeg kan ikke annet enn å nikke og smile. Videregående elever som roper det lille engelske de kan etter meg, for så å fnise og le som bare søren. Når du har et prosjekt i en klasse med bare koreanere, og i gruppen din er det én som er nogenlunde god i engelsk, så du blir sittende og spille Angry Birds i 45 minutter, imens de diskuterer gruppearbeidet og ting som må gjøres. Det utrolig kule faget jeg hadde, hvor læreren og den dårlige lufta i klasserommet fikk meg til å sovne i over halvparten av klassene. Takk gudene for at artiklene og lesingen vi fikk for faget gjorde det interessant.

Så ja. Jeg både gleder og gruer meg til å forlate Sør-Korea. Det har vært en opplevelse jeg ikke ville valgt bort om jeg hadde sjansen. Selv om det var skummelt å dra hit alene, ville jeg ikke valgt bort alt jeg har sett og lært. Om du sitter der hjemme og lurer på om du kanskje burde ta deg et semester i utlandet, eller om du ikke studerer i det hele tatt, så har jeg ett råd: ta deg en tur. Kjøp en flybillett og ta sjansen på å sette foten ut av døra. Du kommer til å oppleve så mye nytt, lære nye ting. Det kommer til å være et eventyr du ser tilbake på og det kommer også til å åpne nye dører for deg.

Jeg har personlig skaffet meg nye venner fra følgende land: Sverige, Finland, Nederland, Singapore, Indonesia, Tyskland, Frankrike, Østerrike, Sør-Korea, Kina, Brasil, Hong Kong og også fra Norge (når det er ei anna fra Norge på campus, så tviholder du på følgende person så du har noen å snakke moderspråket med).

Jeg har lært så mye nytt om kultur, tradisjon og språk, og opplevelsen min har har gitt meg større forståelse for hvor forskjellige vi faktisk er, fra land til land.

Så ja. Det blir nok noe rart. Men i det minste har jeg 4 fantastiske måneder med gode minner.

Og med det forlater jeg dere med 4 av favorittsangene mine fra de 4 månedene jeg har vært her.

Gud, som tiden flyr. Føles nesten som jeg kom til Sør-Korea forrige uke, men akk. Har jaggu meg vært her i 3 måneder nå. Om bare snaue 3 uker er jeg hjemme igjen på norsk jord. Selv om det ikke finnes noe jeg gleder meg mer til, så kommer jeg til å savne mitt lille Asia også.

I begynnelsen var alt nytt. Jeg mener, en nordisk person i et asiatisk land.. Skilte meg ikke litt ut nei. Men med unntak av litt håndholding og stryking av hår, så har det gått fint. Det skal også noteres at håndholdingen og hårstrykingen var fra eldre damer. Vet ikke hvor mye bedre det får det til å høres ut, men jeg har blitt vandt til å uttrykke meg følgene: "Well, you know.. Koreans!"

Av alt jeg har sett og opplevd så blir det nok alle de fantastiske menneskene jeg har møtt som jeg kommer til å savne mest. Og muligens maten, for hvor enn annerledes den er fra norsk mat, så kan koreanerne det å kokkelere på kjøkkenet. Mhhhm, mat. Okey, over til noe annet!

Det er bare det at jeg er så flink til å bruke Facebook. Og da føles det neste som om jeg sier samme ting to ganger om jeg skal skrive et blogg-innlegg også.

Men, men. Nå har det nesten gått en måned, så er vel på tide med en slags update.



Korea er et facinerende land, som ikke helt har forstått at det burde være under 20°  i oktober. Kulden er der noe om morgen og kveld, men når sola steker midt på dagen angrer du på den tykke genseren du tok på deg. Her er det fortsatt shorts og t-skjortevær, men det kan hende det er en utlending-ting. Har sett flere koreanere med jakker og langbukse, hvordan de overlever midt på dagen er et mysterium.

Utenom det "unormale" været har jeg slitt med sykdom, noe som ikke er overraskende, er tross alt meg det er snakk om. Begynte å føle meg dårlig rundt 18 september, med hoste og vondt i halsen. Dette kom rett etter at jeg hadde vært på 'hiking', så trodde i begynnelsen at lungene mine bare var ute etter hevn. Etter en uke med ingen bedring tok jeg meg en tur til helsesøster på skolen. Fikk noen vitaminer og noe hostesaft (rosa og alt for sukkersøt etter min smak), sendt hjem og tok en dag fri fra skolen. Begynte å føle meg litt bedre, men akk og ve. Bare to dager senere var jeg dårlig igjen. To en ny tur til helsesøster, fikk samme medisinering. Nok en gang, ingen bedring.

På mitt tredje besøk fikk jeg litt hostesaft og ble bedt om å komme tilbake senere, da det ville være en lege til stede. Den første legen sa at det ikke så dårlig ut med halsen og skulle skrive ut noe mer medisin, så jeg ble sendt over til en annen lege som skulle ta seg av dette. Hun syntes jeg hadde hostet alt for lenge (litt over en uke) og ba meg ta en tur til sykehuset. Fikk litt panikk, fordi sykehus, men en hyggelig norsk student som heter Thea meldte seg frivillig til å følge med. Så fredag 27 september dro vi tidlig avsted til sykehuset. Om du ikke må anbefales det ikke å ta t-banen så tidlig. Vi måtte hoppe over den første som kom, for den var så stappfull at dørene ikke hadde en sjangs til å lukke seg om vi hadde prøvd å komme oss på. Vi kom oss heldigvis på den andre, men vi måtte også bytte, så det var noe stress med å komme av og på igjen. Uff, vi kom oss i det minste fram! Jeg valgte å dra til Yosei University Hospital, fordi jeg ble anbefalt dem og de har en liten avdeling spesielt for utlendinger kalt Severance Hospital. Alle legene snakket godt engelsk, for en glede.

Til min milde irritasjon måtte jeg vente en stund (om uten å bestille time, så kan vel egentlig ikke klage) og forsikringen min hadde ikke en avtale med sykehuset. Men når man får snakke med en lege, en spesialist, fått tatt et røntgenbilde (spesialisten ville være sikker på at det ikke var noe galt med lungene mine), antibiotika, vitaminer og hostesaft (fikk endelig hostesaft som smakte og så ut som hostesaft!) for under 1000 kr, så vil jeg si at det ikke var så fælt. Og jeg fikk også svar! Viste seg at jeg hadde en kraftigish halsinfeksjon. Ikke særlig kult, så fikk ganske sterke medisiner, som ikke er en god kombo for kroppen når du ikke har matlyst. I det minste er jeg nesten 100% frisk nå, har bare tatt nærmere 3 uker. Hoster litt i ny og ne fortsatt, men ellers går det fint.