Wow, bare 7 små dager igjen. Tiden flyr. Følelsene mine er for øyeblikket en berg-og dalbane.
Det er de fantastiske gode følelsene. Endelig får jeg se igjen familie og venner, katta og xboxen. Norsk mat, drikke vann fra krana og en vaskemaskin som faktisk vasker klærne du slenger i den. Normale eksamener, istedet for to uker med 4 skriveeksamener, 3 forskningsrapporter (6, 15 og 10 sider) og en muntlig eksamen. Å kunne bruke mobilen som noe annet enn spillmaskin, kamera, vekkerklokke og klokke. Sove i egen seng. Ikke bo i en leilighet med 5 andre jenter, blir sannsynligvis aldri kollektiv på meg. Sjansen til å få med seg en hel City-kamp, fordi det ikke er 8 timer tids-forskjell mellom England og Norge.
Så er det de mindre gode følelsene. Som at jeg forlater en haug med nye, internasjonale venner. Som det ikke er like lett å møte igjen. Restauranter på hvert hjørne, med stor middag til under 50 kr. Det samme gjelder skolekantina, den er fantastisk. T-skjorte fantastisk fin-vær ut til oktober, ble ikke ordentlig kaldt før slutten av november. Billig alkohol, sitte i parken å se på de rare, fulle menneskene. Restauranter som er nattåpne, så de kan sitte og spise, slappe av til t-banen åpner igjen. Eventuelt ta en billig taxi hjem.
Og så er det mellomtingene. Som når gamle damer stopper meg på t-banen og forteller meg at jeg er pen. Og tar på håret mitt. Og snakker koreansk, så jeg kan ikke annet enn å nikke og smile. Videregående elever som roper det lille engelske de kan etter meg, for så å fnise og le som bare søren. Når du har et prosjekt i en klasse med bare koreanere, og i gruppen din er det én som er nogenlunde god i engelsk, så du blir sittende og spille Angry Birds i 45 minutter, imens de diskuterer gruppearbeidet og ting som må gjøres. Det utrolig kule faget jeg hadde, hvor læreren og den dårlige lufta i klasserommet fikk meg til å sovne i over halvparten av klassene. Takk gudene for at artiklene og lesingen vi fikk for faget gjorde det interessant.
Så ja. Jeg både gleder og gruer meg til å forlate Sør-Korea. Det har vært en opplevelse jeg ikke ville valgt bort om jeg hadde sjansen. Selv om det var skummelt å dra hit alene, ville jeg ikke valgt bort alt jeg har sett og lært. Om du sitter der hjemme og lurer på om du kanskje burde ta deg et semester i utlandet, eller om du ikke studerer i det hele tatt, så har jeg ett råd: ta deg en tur. Kjøp en flybillett og ta sjansen på å sette foten ut av døra. Du kommer til å oppleve så mye nytt, lære nye ting. Det kommer til å være et eventyr du ser tilbake på og det kommer også til å åpne nye dører for deg.
Jeg har personlig skaffet meg nye venner fra følgende land: Sverige, Finland, Nederland, Singapore, Indonesia, Tyskland, Frankrike, Østerrike, Sør-Korea, Kina, Brasil, Hong Kong og også fra Norge (når det er ei anna fra Norge på campus, så tviholder du på følgende person så du har noen å snakke moderspråket med).
Jeg har lært så mye nytt om kultur, tradisjon og språk, og opplevelsen min har har gitt meg større forståelse for hvor forskjellige vi faktisk er, fra land til land.
Så ja. Det blir nok noe rart. Men i det minste har jeg 4 fantastiske måneder med gode minner.
Og med det forlater jeg dere med 4 av favorittsangene mine fra de 4 månedene jeg har vært her.
Det er de fantastiske gode følelsene. Endelig får jeg se igjen familie og venner, katta og xboxen. Norsk mat, drikke vann fra krana og en vaskemaskin som faktisk vasker klærne du slenger i den. Normale eksamener, istedet for to uker med 4 skriveeksamener, 3 forskningsrapporter (6, 15 og 10 sider) og en muntlig eksamen. Å kunne bruke mobilen som noe annet enn spillmaskin, kamera, vekkerklokke og klokke. Sove i egen seng. Ikke bo i en leilighet med 5 andre jenter, blir sannsynligvis aldri kollektiv på meg. Sjansen til å få med seg en hel City-kamp, fordi det ikke er 8 timer tids-forskjell mellom England og Norge.
Så er det de mindre gode følelsene. Som at jeg forlater en haug med nye, internasjonale venner. Som det ikke er like lett å møte igjen. Restauranter på hvert hjørne, med stor middag til under 50 kr. Det samme gjelder skolekantina, den er fantastisk. T-skjorte fantastisk fin-vær ut til oktober, ble ikke ordentlig kaldt før slutten av november. Billig alkohol, sitte i parken å se på de rare, fulle menneskene. Restauranter som er nattåpne, så de kan sitte og spise, slappe av til t-banen åpner igjen. Eventuelt ta en billig taxi hjem.
Og så er det mellomtingene. Som når gamle damer stopper meg på t-banen og forteller meg at jeg er pen. Og tar på håret mitt. Og snakker koreansk, så jeg kan ikke annet enn å nikke og smile. Videregående elever som roper det lille engelske de kan etter meg, for så å fnise og le som bare søren. Når du har et prosjekt i en klasse med bare koreanere, og i gruppen din er det én som er nogenlunde god i engelsk, så du blir sittende og spille Angry Birds i 45 minutter, imens de diskuterer gruppearbeidet og ting som må gjøres. Det utrolig kule faget jeg hadde, hvor læreren og den dårlige lufta i klasserommet fikk meg til å sovne i over halvparten av klassene. Takk gudene for at artiklene og lesingen vi fikk for faget gjorde det interessant.
Så ja. Jeg både gleder og gruer meg til å forlate Sør-Korea. Det har vært en opplevelse jeg ikke ville valgt bort om jeg hadde sjansen. Selv om det var skummelt å dra hit alene, ville jeg ikke valgt bort alt jeg har sett og lært. Om du sitter der hjemme og lurer på om du kanskje burde ta deg et semester i utlandet, eller om du ikke studerer i det hele tatt, så har jeg ett råd: ta deg en tur. Kjøp en flybillett og ta sjansen på å sette foten ut av døra. Du kommer til å oppleve så mye nytt, lære nye ting. Det kommer til å være et eventyr du ser tilbake på og det kommer også til å åpne nye dører for deg.
Jeg har personlig skaffet meg nye venner fra følgende land: Sverige, Finland, Nederland, Singapore, Indonesia, Tyskland, Frankrike, Østerrike, Sør-Korea, Kina, Brasil, Hong Kong og også fra Norge (når det er ei anna fra Norge på campus, så tviholder du på følgende person så du har noen å snakke moderspråket med).
Jeg har lært så mye nytt om kultur, tradisjon og språk, og opplevelsen min har har gitt meg større forståelse for hvor forskjellige vi faktisk er, fra land til land.
Så ja. Det blir nok noe rart. Men i det minste har jeg 4 fantastiske måneder med gode minner.
Og med det forlater jeg dere med 4 av favorittsangene mine fra de 4 månedene jeg har vært her.
PEACE OUT!
